Ny boligstrategi: Paradokser i regjeringens boligpolitikk

Av Ketil Krogstad

Et paradoks er manglende samsvar mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer. Det er altså en selvmotsigelse som likevel rommer en sannhet. Politikken er full av paradokser. Det ser vi også i regjeringens fornyede boligstrategi.

Politiske ambisjoner kan uttrykkes svulstig og ambisiøst, for å treffe en nerve hos velgerne. Men kan krasjlande i møtet med motstridende målsettinger og praktisk gjennomføring.

Regjeringens fornyede strategi for boligmarkedet ble lansert fredag 22. juni. Det var en relativ tam lansering rett før ferietiden.

Ingen pressekonferanse med statsminister og statsråder, men en forsiktig pressemelding side om side med siste dronenytt «nye regler for fotografering fra luften».

Forsiktigheten var nok godt planlagt. Strategien er ingen bombe. Den inneholder lite nytt, og gis ut som en samling av forpliktelser fra ulike departement med boligpolitiske oppgaver.

Jeg har sakset ut tre paradokser i strategien knyttet til plan og planprosesser.

Staten vil fortette, kommunen må ta belastningen

Staten har satt mål om reduserte klimautslipp. Det skal blant annet skje ved byutvikling og knutepunktsfortetting med mer miljøvennlige transportløsninger. Byvekstavtalene skal forene statlige investeringer og kommunale beslutninger. Samtidig skal lokaldemokratiet styrkes. Det er bare det at målene om fortetting ikke møter applaus fra berørte innbyggere i kommunen. Her krasjer statlige mål med lokalpolitisk realisme. Lokalpolitikere i kommunen blir stående alene og fronte upopulær statlig fortettingspolitikk i møte med sine innbyggere og velgere.

Enklere og raskere. Men blir det rimeligere?

Regjeringen rapporterer på mange gjennomførte tiltak med forenkling på plan- og byggesaksområdet. Raskere saksbehandling, enklere og reduserte krav og enklere beslutningsprosesser. Det skal øke produktiviteten og redusere kostnadene.

Men hovedmålet er flere og rimeligere boliger til folket. Sammenhengen mellom byggekostnader og boligpriser er omdiskutert, og nær sagt umulig å måle. I teorien skal lavere produksjonskostnader gi redusert pris i et konkurranseutsatt marked. Men boligmarkedet er ikke som andre markeder, og effekten av regjeringens tiltak vil kanskje aldri kunne dokumenteres. Og derfor alltid være sårbar for kritikk.

Staten vil digitalisere kommunene og næringen, men ikke seg selv

Utvikling av nye og bedre digitale verktøy skal effektivisere både byggenæringen og forvaltningen. Målbildene er tydelige og besnærende. Spart tid på utfylling av søknader, standardisering og effektivisering av saksbehandling. Det er snakk om 2,5 milliarder kroner spart på 15 år bare i byggesaksprosessen.

Staten fastlegger regelverket, blant annet gjennom plan- og bygningsloven med forskrifter. Men regelverket er ikke skrevet for en digital framtid. Her mangler det tiltak. Har regjeringen glemt hva de kan gjøre selv i sin iver med å digitalisere? Og hva med planprosessen? Strategien har ingen synlige ambisjoner eller tiltak for digitalisering av plan- og planprosessen.

SE VIDEO:

Ketil Krogstad jobber med interessepolitikk innenfor bolig og bygg i NBBL. Hans spesialområder er plan- og byggesak. Følg Ketil på LinkedIn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s