Kommune og stat, hver sin spagat

Av Ketil Krogstad

Det er landets kommuner som har ansvar for å drive samfunnsplanlegging og byutvikling. Men det fritar ikke staten for ansvar. På langt nær.

Med kommune- og regionreformen har det vært viktig for regjering og Storting å gi både kommunene og regionene større innflytelse. Reformen innebærer en desentralisering av oppgaver fra stat til fylkes¬kommuner. Det fristes med mer makt og ressurser for å slå seg sammen. Det lokale selvstyret skal styrkes og innbyggerne skal få mer innflytelse over egen utvikling. Samtidig er det satt nasjonale og regionale mål om konsentrert bygging nær kollektivknutepunkt for å oppfylle internasjonale forpliktelser om mer miljøvennlig transport og reduserte klimautslipp. Og her gir staten penger til infrastruktur gjennom byvekstavtaler, blant annet fra bompenger. Alt dette kan høres bra ut. Men i arealpolitikken er dette en krevende øvelse, både for stat og kommuner. Kan ideene og grunntankene i reformen realiseres uten også å reformere dagens plansystem?

Kommunenes spagat

Bytransformasjon, byutvikling og fortetting løftes sjeldent fram av lokal-demokratiet, og i hvert fall ikke av de som er direkte berørt. Et kjennetegn ved reguleringsprosesser med fortetting er massiv motstand. De som er direkte berørt er aktive, mens kommunens øvrige innbyggere holder kjeft. De folkevalgte kommunepolitikerne må ta belastningen det er å fremme samfunnsinteressene i klimavennlig fortetting, vekst og utvikling. Det er ikke enkelt. Å fremme statlig politikk og trosse egne velgere er en stor belastning å ta. Ordfører Hedda Foss Five i Skien uttrykte det slik på Arendalsuka nylig:

«Dette gjør det betydelig vanskeligere å få lokal støtte. Det vi trenger er derfor mer hjelp fra overordna myndigheter for å få støtte til byvekstavtalen vår. Den kommunalpolitiske virkeligheten for noen er at bompengene øker og at folk mister eplehagene sine til fortetting.»

Statens spagat

Staten er sterkt sektorisert. Innenfor arealplanlegging må kommunene forholde seg til 21 innsigelsesmyndigheter og flere titalls etater, som alle uttrykker sine ønsker og krav. Disse kan være både overlappende og motstridende. Så blir det kommunens vanskelige oppgave å samordne og finne løsninger.

Staten selv kan også være en versting på byspredning, særlig når de bygger sykehus og andre offentlige bygg. Motstridende interesser om lokalisering kan ende med kompromiss i strid med statlig fortettingspolitikk.

Hva må gjøres?

Staten må gjøre det enklere for kommunens lokalpolitikere å ta beslutninger om fortetting. Plansystemet må reformeres, spesielt når det gjelder transformasjon og fortetting. I regjeringens strategi for boligmarkedet står dette nevnt som noe som skal utredes. Men her haster det med å gjøre noe.

Staten må gi kommunene mer støtte i planleggingsprosessene for gjennomføring av statlig fortettingspolitikk. Penger på bordet er ikke nok.

Og det må ryddes i alle statlige hensyn og interesser, slik at fortetting faktisk blir prioritert. Og til sist må staten være lojal mot egen fortettingspolitikk når den skal bygge.

Ketil Krogstad jobber med interessepolitikk innenfor bolig og bygg i NBBL. Han har tidligere erfaring som bygningssjef i Bærum, seniorrådgiver i KMD og avdelingsdirektør i DiBK. Hans spesialområder er plan- og byggesak.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s