Hvem skal staten redde i koronaens tid?

Statlige redningspakker må legge grunnlaget for en ny, inkluderende vekst.

Koronakrisen ga en økonomisk bråstopp vi ikke har sett maken til i nyere tid. Ekstraordinære kriser krever ekstraordinære løsninger. Derfor var det riktig å sette statskassen på vidt gap. Alternativet hadde blitt enda dyrere, og de sosiale og økonomiske konsekvensene enda større.

Men det betyr ikke at alle kostnader bør dekkes i felleskap. Redningspakkene bør følge et sett med prinsipper for hvorfor, hvem, hvordan og en planlagt exit-strategi.

Et overordnet prinsipp bør være at staten redder arbeidsplasser og selskap, ikke nødvendigvis aksjonærene. Flyselskapet Norwegian er et godt eksempel. Kravstore aksjonærer krevde bidrag både fra kreditorer og staten. «Prøvde» de seg? Eller forstod de rett og sett ikke hvordan en markedsbasert økonomi skal og må fungere?

I selskap med høyrisikabel kapitalstruktur, slik som Norwegian, måtte aksjonærene vannes ut og obligasjonseierne ta over selskapet før det offentlige kunne bidra. Flyene vil fortsatt gå gitt at etterspørselen kommer tilbake. Alternativet er konkurs eller statlig overtagelse dersom det handler om et samfunnskritisk selskap. Håndteringen av bankkrisen tidlig på 90-tallet er et eksempel til etterfølgelse. Da måtte staten ta over og drifte Norges tre største forretningsbanker, aksjonærene tapte alt.

Nå vil kanskje noen innvende at økonomiske kriser skapt av pandemier er annerledes fordi de rammer uskyldige. Det er dessverre en sannhet med modifikasjoner. Båtprodusenten som gikk konkurs i 2008 følte seg neppe ansvarlig for amerikanske subprimelån eller en global finanskrise. Økonomisk nedturer rammer alltid vilkårlig og uskyldige. Det betyr imidlertid ikke at alle skal skånes. Eier du oppsiden, så eier du også nedsiden. Store selskap bør ha en kapitalstruktur til å håndtere gode og dårlige tider. Hvis ikke så må vi faktisk tillate konkurs. Det er dette som er kapitalisme.

Kapitalismen seiersgang skyldes i stor grad at dyktighet belønnes. De som lykkes får beholde fortjenesten. De som mislykkes tar tap. Det gir gode incentiver, muligheter til å etablere seg for nye generasjoner, og skaper grunnlaget for økt produktivitet – kapitalismens grunnleggende mantra.

Men vi beveger oss inn i farlig farvann dersom vi har kapitalisme på vei opp og høylytte krav fra om sosialisme på vei ned. Amerikanerne kaller det crony capitalism. Det er ingen dugnad, men en konserverende økonomisk politikk som undergraver vekstpotensialet på lang sikt.

I boligbyggelagene og samvirkeforetak så vet vi derimot at en ekte dugnad kommer «de mange» til gode. I krisetider skal staten selvfølgelig stille opp både for husholdninger og privat næringsliv. Vi er avhengige av at frisøren og rørleggeren på hjørnet fortsatt er der når krisen er over. Det vil sikre økonomiens vekstkraft og sørge for at vi kommer oss raskere gjennom krisen. Nå som den største brannslukkingen er unnagjort bør derfor det overordnede målet være hvordan myndighetene kan legge grunnlaget for en sterk og inkluderende vekst. Det betyr at vi redder arbeidsplasser, ikke nødvendigvis aksjonærer.  

Christian Frengstad Bjerknes er NBBLs sjeføkonom. Følg han på twitter @cfbjerknes

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere like this: